Hjelpeplikten
Hjelpeplikten er den lovpålagte plikten til å hjelpe andre i nødsituasjoner. En minimumshjelpeplikt inkluderer å ringe nødetatene, stoppe annen trafikk, gi omsorg (gjennom nærvær eller en varm jakke) og være et medmenneske. Hjelpeplikten er avhengig av hva man faktisk kan gjøre for å hjelpe, og derfor varierer den fra person til person basert på bakgrunn og erfaring. For eksempel vil ikke noen bli straffeforfølgt for ikke å kunne utføre hjerte-lungeredning.
Et ulykkessted kan være skremmende, blodig og fylt av sterke inntrykk, og hjelpen man gir må tilpasses situasjonen og de tilgjengelige hjelpemidlene. Det forventes ikke at man er Supermann, men at man faktisk prøver å hjelpe så godt man kan. Lovverket vurderer handlingene dine opp mot hva du visste i situasjonen, ikke hva du vet etterpå. Det er ikke et krav om å yte den perfekte helsehjelpen, men man må hjelpe så godt man kan.
I nødsituasjoner blir lovverket automatisk mer fleksibelt. For eksempel, hvis du er på hyttetur og en person skjærer seg med en kniv og blodet spruter, men du ikke har batteri på mobiltelefonen og har drukket fem øl, og ingen andre kan hjelpe, vil det å kjøre den blødende personen direkte til sykehuset ikke være straffbart selv om dette innebærer å bryte loven ved å kjøre bil med promille. Dette kalles nødrett eller nødverge, og er ikke straffbart så lenge handlingen er påtrengende nødvendig for å redde liv. Hjelpen skal opphøre når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp, eller når faren er over. Det beste alternativet skal velges.
Hjelpeplikten er den lovpålagte plikten til å hjelpe andre i nødsituasjoner. Dette innebærer at du er forpliktet til å gi hjelp til personer som kan miste livet eller bli påført alvorlig skade på kropp eller helse. Din hjelpeplikt er imidlertid begrenset til hva du faktisk kan gjøre for å hjelpe, og du skal ikke utsette deg selv eller andre for særlig fare. «Særlig fare» er et diffust begrep, men som hovedregel bør du være villig til å vasse i et tjern for å hjelpe, men ikke hoppe i en iskald elv.
Din hjelp begrenses videre til din kunnskap og evne. Du pålegges å gjennomføre all førstehjelp du kan, og å forsøke å hjelpe så godt du kan. Det kan være nødvendig å benytte bilen din som ambulanse i noen situasjoner, men som regel er det mer forsvarlig å vente på en ambulanse eller luftambulanse.
Nødetatene
Nødetatene er en samlebetegnelse på de organisasjonene og tjenestene som har som oppgave å håndtere uønskede hendelser og trusler mot liv, helse, miljø, materielle verdier og kritisk infrastruktur. Disse inkluderer politi, brannvesen, ambulanse og redningspersonell. De er ofte de første som rykker ut ved uønskede hendelser, og deres oppgaver kan være alt fra å håndtere trafikkulykker og branner til å hjelpe mennesker som trenger legehjelp eller psykisk støtte.
I tillegg til de nevnte tjenestene finnes det også andre nødetater, som f.eks. havari- og miljøvernetatene, som håndterer uønskede hendelser som kan påvirke miljøet, som oljeutslipp og lignende.
Det finnes også andre tjenester som kan være en del av nødetatene, avhengig av hvilken type hendelse som har skjedd. Dette kan inkludere f.eks. dykkere, spesialenheter for krisehåndtering og redning, og lignende.
Det er viktig at alle bidrar til å hjelpe ved uønskede hendelser, og det er derfor lovpålagt å hjelpe etter evne. Dette gjelder både for de som er på stedet når hendelsen skjer, og for de som kan bidra på andre måter, f.eks. ved å donere blod eller annen form for støtte.
Noen eksempler fra lovgivningen:
Det er riktig at det finnes bestemmelser i norsk lov som pålegger allmennheten å hjelpe ved uønskede hendelser som truer liv, helse, miljø, materielle verdier eller kritisk infrastruktur. Dette er for å sikre at så mange som mulig bidrar til å håndtere uønskede hendelser på best mulig måte, og for å sikre at de som trenger hjelp får den så raskt som mulig.
Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) § 5 sier at enhver plikter å delta i innsats ved akutt fare for skade på liv, helse, miljø eller materielle verdier, samt å stille eiendom, bygninger og materiell til disposisjon hvis sivilforsvaret ber om dette; helst i samråd med politiet. Dette innebærer at alle har en plikt til å bidra til å håndtere uønskede hendelser på best mulig måte, og at man skal være villig til å stille opp med ressurser dersom dette blir etterspurt.
Lov om vegtrafikk (vegtrafikkloven) § 12 sier at enhver skal hjelpe og delta i øvrige tiltak som uhellet gir grunn til. Dette gjelder spesielt ved trafikkulykker, der man skal bidra til å hjelpe de involverte og bidra til å sikre området rundt ulykken. Man skal også være villig til å stille opp med ressurser dersom dette blir etterspurt, f.eks. ved å tilby å kjøre skadde til sykehuset eller lignende.
I straffeloven § 287 fremkommer det tydelig at ALLE HAR PLIKT til å hjelpe. Alle som unnlater å gjøre noe som var mulig å gjøre bryter loven. I loven fremkommer det tydelig at man SKAL HJELPE ETTER EVNE og varsle for å avverge fare for menneskeliv. Det er fengselsstraff hvis noen dør som følge av at man ikke gjorde noe. I helsepersonelloven § 7 pålegges helsepersonell å gi helsehjelp (etter evne) som er påtrengende nødvendig; med eller uten pasientens samtykke. Plikten gjelder inntil annet kvalifisert helsepersonell (samme eller bedre) påtar seg ansvaret for helsehjelpen, eller en annen (hvem som helst) kan fortsette FORSVARLIG helsehjelp. Å unnlate å gi påtrengende nødvendig hjelp er STRAFFBART.
NØDTAKTIKK: NORGE 