Våre plikter

Hjelpeplikten

Den lovpålagte plikten til å hjelpe kalles hjelpeplikten. En minimums hjelpeplikt er å ringe til nødetatene, stoppe annen trafikk, gi omsorg (gjennom nærvær eller legge over en varm jakke) og være et vanlig medmenneske. Hjelpeplikten er begrenset til hva man faktisk kan gi av hjelp; evner. Dette gjør at hjelpeplikten varierer utfra bakgrunn og erfaring. En person som ikke kan hjerte-lungeredning vil ikke straffeforfølges for å ikke ha gjennomført hjerte-lungeredning.

Et ulykkessted er skremmende, blodig, fylt av sterke inntrykk og ofte i et ubehagelig klima. Den hjelpen du pålegges å gi må gis utfra situasjon, hvordan situasjonen fortonet seg og med de tilgjengelige hjelpemidler. Det forventes ikke en Supermann, men at man faktisk forsøker å hjelpe. Lovverket vurderer dine handlinger opp mot hva du visste i situasjonen og ikke hva du vet i etterkant. Det er ikke noe krav om å yte den perfekte helsehjelp, men man må hjelpe så godt man kan..

I nødsituasjoner blir lovverket automatisk fleksibelt. Tenk deg at du at er på hyttetur. En person skjærer seg med en kniv og blodet spruter. Du har ikke batteri på mobiltelefonen og har drukket fem øl. Du vet du er beruset, men er ikke overstadig. Ingen andre kan hjelpe og det er ingen trafikk. Sjansen for at du møte andre biler og personer på vei til sykehuset er veldig lavt. Valget faller derfor på å kjøre den blødende direkte til sykehuset. Du bryter loven gjennom å kjøre bil med promille. Dette lovbruddet er ikke straffbart! Rettsstridige handlinger er ikke straffbare hvis foretatt i nødrett eller nødverge; hjelp ved en akutt livstruendesituasjon. Denne type rettsstridig handling kan kun gjennomføres når det er påtrengende nødvendig. Hjelpen skal opphøre når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp, eller når faren er over. Det beste alternativs vei skal følges. En flis i fingeren er ikke tilstrekkelig til å pårope seg nødrett. Gjennom hjelpeplikten har du et lovpålagt krav om å bryte loven hvis det er nødvendig for å redde liv!

Du er lovpålagt å hjelpe personer som kan miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse. Det eneste som begrenser deg er at du ikke skal utsette deg selv eller andre for særlig fare. «Særlig fare» er et diffust begrep. Du pålegges å vasse uti et tjern, men ikke å hoppe uti en iskald elv. Din hjelp begrenses videre til din kunnskap og evne. Du pålegges å gjennomføre ALL FØRSTEHJELP DU KAN; du skal FORSØKE å hjelpe så godt du kan. Det kan være nødvendig å benytte bilen din som ambulanse, men oftest er det mer aktsomt å avvente en ambulanse eller luftambulanse. Begrensningen ligger normalt i risikoen for fare for hjelperen, involverte og tredjeperson.

Nødetatene

Nødetatene hjelper oss når vi er i fare og ved uønskede hendelser (avvik fra det normale) truer liv, helse, miljø, materielle verdier og kritisk infrastruktur. Før de kommer til oss er vi alle lovpålagt å hjelpe etter evne; vi alle plikter å hjelpe. I slike situasjoner vil de fleste hjelpe automatisk.

Noen eksempler fra lovgivningen:

«Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven), § 5. Allmennhetens bistandsplikt i akuttsituasjoner» sier at ENHVER PLIKTER å delta i innsats ved akutt fare for skade på liv, helse, miljø eller materielle verdier, samt å stille eiendom, bygninger og materiell til disposisjon hvis sivilforsvaret ber om dette; helst i samråd med politiet. «Lov om vegtrafikk (vegtrafikkloven) § 12. Plikter ved trafikkuhell» sier at ENHVER SKAL HJELPE og delta i øvrige tiltak som uhellet gir grunn til.

I straffeloven § 387 fremkommer det at ALLE HAR PLIKT til å hjelpe. Alle som unnlater å gjøre noe som var mulig bryter loven. I loven fremkommer det tydelig at man SKAL HJELPE ETTER EVNE og varsle for å avverge fare for menneskeliv. Det er fengselsstraff hvis noen dør som følge av at man ikke gjorde noe. I helsepersonelloven § 7 pålegges helsepersonell å gi helsehjelp (etter evne) som er påtrengende nødvendig; med eller uten pasientens samtykke. Plikten gjelder inntil annet kvalifisert helsepersonell (samme eller bedre) påtar seg ansvaret for helsehjelpen, eller en annen (hvem som helst) kan fortsette FORSVARLIG helsehjelp. Å unnlate å gi påtrengende nødvendig hjelp er STRAFFBART.